Skip to content

Fysisk atskilte gang- og sykkelstier?

Posted in Generelt, and Interessepolitikk

Last updated on 23. april 2019

Norges Førerhundforbund etterlyser klare og entydige standarder for hvordan gang- og sykkelstier skal utformes for å ivareta alles trygghet. Å dele opp gang- og sykkelstier i egne traseer for syklende og gående kan være en god idé, men dette forutsetter at det gjøres på riktig måte. Gjøres det feil, skaper det ubehagelige eller til og med farlige situasjoner, konflikter og stress.

Det er positivt å oppleve at det satses mer og mer på gang- og sykkelstier i kommuner her til lands. Dette gir alle mulighet til å gå tur og/eller gå sine nødvendige ærend godt atskilt fra biltrafikken. I seinere tid har vi registrert ulike forsøk på å også skille fotgjengere og syklister. Noen steder har det blitt satt opp skilt eller det er malte symboler på asfalten for å informere om hvilken del av stien gående og syklende skal forholde seg til. Andre steder oppfordres fotgjengere til å holde seg til venstre mens syklende skal holde seg til høyre. Det siste har blitt en regel i Sverige som alle trafikanter skal forholde seg til. Men er dette nok til å sikre trygg passering eller trygge møter mellom syklister og fotgjengere, eller er det nødvendig med fysisk atskilte gang- og sykkelstier?

Førerhunder er lært opp til å holde venstre kant på gang- og sykkelstier. Når syklister kommer i full fart imot eller bakfra, er den automatiske responsen for en førerhundekvipasje å trekke seg helt inntil venstre kant. Da hjelper det lite med kjefting og hoiing fra syklister som mener vi går feil eller for langsomt og er i ferd med å ødelegge treningsturen deres. Når dette skjer, skaper det mer usikkerhet hos førerhundbrukeren, som da ikke vet om hun bør kommandere hunden til å følge venstre kant enda tettere, eller om hun skal gå mot høyre. Førerhundbrukerens reaksjon kan da bli å stoppe helt opp og forsøke å gjøre seg så liten som mulig i håp om at syklisten vil passere uten å kollidere med førerhunden eller førerhundbrukeren. Dessverre opplever mange førerhundbrukere ofte at en god tur blir fullstendig ødelagt av slike opplevelser. Hver gang slikt skjer, skapes det gjerne mer usikkerhet og redsel hos både menneske og hund.

Intensjonen med å dele gang- og sykkelstier i traseer for gående og syklende, er i seg selv god. Målet er å sikre tryggere møter og passeringer for alle. Når flere kommuner velger å gjøre dette ved å male symboler på asfalten eller sette opp skilt, velger de – bevisst eller ubevisst – løsninger de må vite ikke vil fungere for alle borgere i samfunnet. Personer med blindhet eller sterkt nedsatt syn vil ikke kunne forholde seg til slik merking. En førerhund har heller ikke lært å kjenne igjen symboler eller lese på skilt. Den vil fremdeles velge å gå inntil venstre kant, slik den er lært opp til. Dette vil igjen bety at vi går på riktig side den ene veien, mens vi blir gående på feil side tilbake.

Den eneste måten å sikre trygge møter og passeringer mellom fotgjengere og syklister på, er å skille gang- og sykkelstier fysisk, eller ved å lage et skille som både er følbart og synlig mellom de to delene. På den måten vil fotgjengere kunne føle seg trygge når de er ute og går, samtidig som syklister vil kunne sykle trygt i sin fart uten å trenge å bekymre seg for å støte på fotgjengere.

Hvordan skal dette håndteres i praksis? For alle med blindhet eller nedsatt syn vil det være ønskelig å få på plass en standard for trygg utforming av gang- og sykkelstier, som ivaretar tryggheten for alle – både gående og syklende. Vi ber ansvarlige myndigheter på alle plan om å være sitt ansvar bevisst og begynne arbeidet med utforming av en slik standard, om arbeidet ikke alt er igangsatt. Vi forutsetter selvsagt at planleggerne søker samarbeid med organisasjoner som ivaretar interessene til fotgjengere generelt, synshemmede med og uten førerhund, og andre grupper av myke trafikanter som vil ha utfordringer knyttet til hvordan fotgjengerarealer utformes og reguleres.

Comments are closed.